Tungtvannsaksjonen
Sammenligning: Kvinnelige roller
Det var ingen kvinner som hadde noen sentral rolle under planleggingen av de mange sabotasjeaksjonene rundt tungtvannsaksjonen, allikevel finner vi en sentral kvinnelig rolle, både i serien og i filmen.
I Filmen, The heroes of telemark, møter vi på Anna Pedersen
som er spilt av skuespillerinnen Ulla Jacobsson. Det første vi får
vite om henne er at hun er eks-kona til Rolf. Vi får raskt inntrykket
av at forholdet dem imellom ikke er det beste.
Hun er en stolt kvinne som står opp for seg selv.
Hun er handlekraftig men opptrer også dumdristig
i løpet av filmen. Når Rolf raskt etter sin ankomst prøver å forføre
henne, setter hun han på plass og sender han ut av rommet. Etter
hvert som hun tilbringer tid med Rolf, begynner følelsene å blomstre
opp igjen. Når Rolf forsvinner etter flukten fra tyskerne, viser Anna sin
dumdristighet i sitt forsøk på å prøve å lokalisere Rolf. Hun prøver å Bilde av Anna Pedersen og Rolf pedersen
kontakte britene med telegraf, og det er dette som fører til at tyskerne
til slutt finner skjulestedet. Hun viser også en mer modig side, når hun
i slutten av filmen hjelper Rolf og Knut da de skal senke ferja. Hun er
også med Knut og redder sivile da ferja går ned.
Anna er den mest fremtredende kvinnelige rollen i filmen. Hun fremstår som en emosjonell karakter styrt hovedsakelig av sine følelser. Til tider får dette henne til å virke svak. Dette kan gjerne knyttes til tidligere kvinnesyn, hvor kvinnen ble sett på som den svakere part. Rollen hennes i denne filmen har ingen ting å si for fremstilling av den realistiske siden av hva som skjedde under tungtvannsaksjonen. Den fiktive karakteren Anna Pedersen er plassert i filmen for å dramatisere handlingene rundt tungtvannsaksjonen og for å nå ut til et større publikum ved å lage en spillefilm istedenfor en ”dokumentar”.
I serien møter vi på Julie Smith, spilt av den kjente
skuespillerinnen Anna Friel, hun framstilles som sjefen
for britenes militære operasjoner i Norge. Vi møter først
på hun da professor Leif Tronstad drar til England for
å informere britene om muligheten for et tysk atomprogram.
Der blir han møtt på et mørkt fortau av den britiske
etterretningsoffiseren Julie Smith. Utover i serien ser vi Julie
Smith under planleggingen av mange sabotasjeaksjoner som
angår tungtvannet, og vi kan også se noe gnistre i mellom hun
og Leif Tronstad. Hun sier tidlig til Tronstad at i krig må man av Bilde av Julie Smith
og til betale dyrt, blant annet med sivile tap. Allikevel er det
mrs.Smith som etterhvert ikke tåler påkjenningene fra ofrene de
må gjøre under bombe aksjonene og tårene bryter ut. Utenom denne
ene scenen blir mrs. Smith gjennom hele serien framstilt som en
sterk, dedikert og evnerik kvinne.
Slik som i Heroes of Telemark er også Julie Smith en fiktiv karakter, men i motsetning til Anna Pedersen er hun ”sydd sammen” av flere ekte kvinnelige kapteiner fra England. Grunnen til dette er at det fantes ytterst få kvinnelige kapteiner i England under andre verdenskrig. Disse få kvinnelige kapteinene, samt en kvinne som jobbet i engelsk etterretning nærme Tronstad, utgjør den kvinnelige fiktive karakteren Julie Smith. Per-Olav Sørensen, regissøren av serien, forklarte valget av å legge til en kvinnelig fiktiv karakter var for å vise kvinnenes innsats under andre verdenskrig, noe han mente var veldig viktig å løfte fram.
“Vår fiktive karakter Julie Smith er plassert der fordi vi ikke kunne lage en serie uten å vise at kvinner også gjorde en innsats under andre verdenskrig” sier regissøren, Sørenssen
“Det var ikke slik at vi leita etter en gnist eller en kjærlighetshistorie. Men vi hadde jo et enormt kvinneunderskudd i serien, så de damene vi har med, de har vi også gitt store roller” Sier Per-Olav Sørensen
Som en konklusjon kan vi si at filmen prøver å øke dramatikken og spenningen ved å legge til den fiktive karakteren Anna Pedersen. Hun har ikke noe med handlingene rundt tungtvannsaksjonene å gjøre, men er med i filme for å lage spenning og dramatikk. I serien finner vi den fiktive karakteren Julie Smith som vi kan konkludere var med i serien får å vise kvinnenes innsats under andre verdenskrig. Regissøren var også nøye på å understreke at «Kampen om tungtvannet» ikke er noen serie om romantikk, i motsetning til filmen hvor vi ser en del romanse mellom Anna Pedersen og Rolf Pedersen.
Sammenligning: Realitet vs. Fiksjon
Som vi tidligere har nevnt er serien og filmen begge to dramatiske skildringer av hendelsene rundt tungtvannsaksjonen. Filmen er 50 år eldre enn serien, og det er derfor en del forskjeller dem imellom både når det kommer til filmatisering og modernisering av forskjellige synspunkter.
En av de første personene vi introduseres for er Hydros generaldirektør Bjørn Henriksen, dette bryter allerede med virkeligheten i og med at datidens generaldirektør var Bjarne Eriksen. Måten Tronstad kommer i kontakt med britene er heller ikke riktig, egentlig fløy han fra Sverige til Skottland, videre gikk turen via tog til London hvor han ble mottatt av representanter fra den norske overkommando. I serien derimot, møter han Julie Smith tilfeldig på Londons gater etter å ha blitt avvist av Oberst Wilson. I første episoden av serien kan vi altså allerede se hvordan produsentene har dramatiserte fremstillingene rundt tungtvannsaksjonen.
Når det blir snakket Norsk i serien er det hele tiden på en østlandsk talemåte, mens hele fortroppen kommer fra Rjukan området og Joachim Rønneberg og et annet medlem kom fra Ålesund, resten av dem var fra Vinje, Figgjo, Bergen og Rena. Bare en av motstandsmennene, Knut Haukelid, kan regnes som Oslomann, selv om han ble født i USA. Leif Tronstad kom dessuten fra Bærum. Slik som med talemåten til karakteren i serien, blir også de mange treningsleirene samlet til en. I følge serien bruker alle sabotørene den samme treningsleiren, men realiteten er at nordmennene fikk sin trening forskjellige steder i Storbritannia og Skottland. Mesteparten av treningen forbeholdt tungtvannsaksjonen foregikk allikevel i Brickendonbury, ca. 40 kilometer rett nord for London.
Forsynings-containerne er nok et avvik fra realiteten. I serien ser vi forsyningene lastes i sylinderformede containere som de sleper med seg i snøen. Realiteten er at forsyningene var heller medbrakt i sekker, som fortroppen deretter la på sleder og slepte etter seg.
Bilde av slepngingen av containerene
Da de 2 britiske glideflyene styrter viser serien at de som overlevede henrettes på stedet av tyske soldater. De viser også at en av de britiske soldatene tar livet av seg med en cyanidpille, før tyskerne rekker å skyte ham. Begge disse scenene bryter med virkeligheten, og mange historikere har anklaget serien for grov historie forfalskning på grunn av dette. I virkeligheten blir de britiske soldatene som overlevde flystyrtene fraktet til forskjellige steder i Norge. Der ble de avhørt og torturert av tyske soldater og ble senere henrettet i Trandumskogen 18. januar 1943, to måneder etter flyene styrtet. Serien viser at en av de britiske soldatene tar sitt eget liv ved hjelp av en cyanid pille og dette er noe som er ukjent for historikerne og blir derfor sitt på som fiksjon.
I episode 3 kan vi se professor Heisenberg, under en middag med nazitoppen, bekrefte at en atombombe på størrelsen med en ananas kunne utslette hele London. Realistisk sett hadde tyskerne et uranprosjekt som Heisenberg ledet, men som har i etterkant visst se å være et prosjektet som hadde størst fokus på energiproduksjon og trolig ikke var noe ”atombombeprosjekt”. Hitler skal heller ikke ha vært særlig opptatt av å satse på denne forskningen.
Sprengladningluntene er også en avvik fra realiteten. I serien vises det at Joachim Rønneberg kutter lunta slik at detonasjons tiden skulle bare bli 30 sekunder. I virkeligheten hadde de flere lunter med seg, og de valgte å tenne to minutters lunten først, og deretter to ekstra 30-sekunders lunter. Etter at operasjonen var utført mottok England meldingen om den vellykkede aksjonen kort tid etter, i virkeligheten tok det elleve dager før sabotørene selv fikk sendt en melding til London om at sabotasjen var vellykka. De første avisartiklene om operasjonen dukket opp allerede dagen etter.
Episode 5 starter med en to minutters sekvens hvor Claus Hellberg blir jaget av tyske soldater på ski i fjellvidden på Vemork. Helberg selv ga litt ulike versjoner av denne hendelse men det som er sikkert at flukten varte mye lengre og var enda mer dramatisk enn slik den fremstår i TV-serien. Vi ser også i episode 5 at sabotørene returner til den skotske basen i en åpen lastebil og blir mottatt av Tronstad og britiske offiserer. I virkeligheten ble sabotørene sendt fra Stockholm med fly til en base sør for Edinburgh, og deretter tok de toget rett til London.
Den siste episoden av serien handler mye om sprengningen av fergen D/F «Hydro». Aksjonen hindre at tungtvannsholdig lut ble skipet til Tyskland. Episoden legger stor vekt på hvor strengt bevoktet fergeleiet og fergen er da sabotørene går om bord for å plassere den tidsinnstilte bomben. I virkeligheten var fergen imidlertid ubevoktet av tyske soldater, mens tungtvannslasten var hele tiden strengt bevoktet av tyskerne. Manusforfatter, Petter S. Rosenlund, avslører også at måten sabotørene tar seg om bord på ikke samsvarer helt med hvordan det faktisk hende.
Filmen viker ganske kraftig til tider fra virkeligheten. Vi skal undersøke fremtredende forskjeller og likheter mellom filmen og den virkelige Vemork aksjonen.
Til å begynne med ble aldri et skip kapret og seilt til England av motstandsmennene slik Rolf og Knut gjorde. Haukelid, som er den virkelige versjonen av Knut, hoppet sant nok i fallskjerm, men på et mye senere tidspunkt. Det er vanskelig å avgjøre hvem Rolf skal forestille, men vi ser for oss at han er en blanding mellom ren fiksjon, Leif Tronstad og Claus Helberg. Verken Haukelid, Tronstad eller Helberg var og spionerte i Rjukan før angrepet. Flyene med de britiske soldatene som styrtet, styrtet langt fra hvor de skulle, slik at de kunne ikke ses av motstandsmenn. Verken Tronstad eller Haukelid var i Norge når de britiske soldatene skulle komme. Helberg derimot var en del av gruppen som skulle ta imot britene.
Haukelid ankom etter det mislykkede angrepet, som en del av operasjon Gunnerside. Fortroppen bestod i virkeligheten av fire menn og ikke to som i filmen, og baktroppen var på fem menn. De var altså ni menn som utførte aksjonen, likt som i filmen. Selve angrepet er nok så korrekt fremstilt. Motstandsmennene forserte juvet under fabrikken og tok seg bort via jernbanen. Noen av mennene ble igjen ute og holdt utkikk, mens noen gikk inn og plasserte ladningene. Aksjonen ble utført uten skudd avfyrt eller tap fra motstandsmennenes side. Dette strider igjen med filmens versjon, hvor det oppstår en skuddveksling under flukten og en av motstandsmennene blir truffet og drept.
Jakten som så oppstår på vidda stemmer heller ikke helt. Her blir Rolf jaget av en tyske soldater og en nazisympatisør. I virkeligheten var det motstandsmannen Claus Hellberg som ble jaget. Han ble jaget av fire-fem tyske soldater. Han greide å unnslippe dem, men i nattemørket som fulgte falt han utfor et stup og brakk armen. I filmen blir Rolf skutt i foten av nazi sympatisøren, før de begge faller utfor et stup. Rolf skyter så sympatisøren. Dette var ren fiksjon fra filmens side for å skape litt ekstra drama. Helberg møtte på tyskere, som i filmen, og greide å lure dem. Helberg fikk legehjelp og i påvente av å komme seg vekk, ble han og flere andre satt på en fangetransport. Han greide så som i filmen å flykte fra tyskerne. Han oppsøkte så noen som kunne behandle seg, og reiste videre til England via Sverige, noe som igjen strider med filmens versjon.
Tinnsjøaksjonen, aksjonen mot ferja, ble ledet av Knut Haukelid. Det er derfor bånd til virkeligheten her ved filmens versjon. Det ble plassert ladninger under dekk av motstandsmennene, og når ferja var midtfjords sprengte den og sank. Ingen av motstandsmennene var om bord, slik som Rolf, og reddet sivile.
Bilde av den ekte Hydro ferja
Som en konklusjon er Heroes of telemark laget for å hedre sabotørene som kjempet imot produksjonen av tungtvannet, og filmen blir ikke sett på som en realistisk skildring av det som faktisk skjedde under andre verdenskrig. Filmen prøver å nå ut til et større publikum ved å legge til flere dramatiske roller og scener, som strider med realiteten på hvordan det skjedde. På den andre siden er serien en mer realistisk dramatisk fremstilling av hva som skjedde under tungtvannsaksjonen. Kampen om tungtvannet prøver å skildre realiteten rundt tungtvannsaksjonen samtidig som de prøver å gjøre serien spennende og action full. Serien går gjennom de ulike sabotasje operasjonen nokså likt til hva som skjedde i virkeligheten. Serien hevder ikke på noen måte å være realistisk eller dokumenterende, men tar utgangspunkt i hva som skjedde.
"Man må huske på at dette er drama, en fiksjon. Strengt tatt er det ingenting i serien som er helt nøyaktig slik som det sannsynligvis var. Det er umulig å få til. Bare det å ha skuespillere i rollene, er et brudd med virkeligheten. Men selv om vi er ukorrekte, er vi tro mot helheten i situasjonene og handlingen" Sier Sørenssen
Sammenligning: Film vs. Serie
Filmen og serien har to litt forskjellige vinklinger til Vemork aksjonen. Filmen kan gjerne sies å være mer virkelighetstro i forhold til filmen som fokuserer mer på drama. Her skal vi nå se på forskjeller mellom serien og filmen, og vurdere dem opp mot hverandre.
Som du kan lese om filmen vs. virkeligheten har de to forskjellige tilnærminger til hva som egentlig skjedde. Serien tar for seg hovedsakelig de virkelige motstandsmennene og deres roller under aksjonen. Den fokuserer mer på noen enn andre og noen enkelt personer får gjerne mer kreditering enn andre her. Serien har også flere parallellhistorier og følger den tyske fysikeren Werner Heisenberg, motstandsmannen Leif Tronstad og Hydro direktøren Bjørn Henriksen, som er en fiksjonell karakter men basert på en ekte person. Filmens tilnærming har nesten hele sitt fokus mot Rolf og Knut, med noen glimt av rikskommissæren. Dette gjør at filmen ikke gir den samme nærheten til hele historien og partene som serien gjør. Serien fanger bedre opp flere aspekter av historien, og gir seerne bedre mulighet til å relatere til karakterene. Det er ikke filmen så god til og du bryr deg ikke like mye om hva som skjer.
Vi merker også forskjeller mellom filmen og serien basert på at filmen er på engelsk, mens serien er hovedsakelig på norsk. Filmen prøver til tider å kompensere for dette med å dra inn, til dels unaturlige, innslag av norsk kultur. Eksempelvis når de dra inn replikker om troll. Det føles unaturlig som om de overkompenserer for noe de mangler. Et annet eksempel, som ikke føles like unaturlig, er når motstandsmennene står på vidda og venter på de britiske soldatene. Da står hele gjengen og nynner på den norsk nasjonalsangen.
Filmen, til tross for det alvorlige plottet, prøver også i større grad enn serien å lette på trykket med innslag av morsomheter og humoristiske uttalelser. Dette er en av frihetene filmen tar seg i og med at den har et større fokus på drama. Serien derimot er for det meste dyster og fokuserer mest på historien, men allikevel er det noen innslag av morsomheter også her.
Serien gir også som sagt en bedre nærhet til karakteren. Den trekker seeren mer inn i karakterenes situasjon, og du får et eget forhold til hver av dem. Her føler vi igjen at filmen ikke lykkes helt, selv om den gjøre flere forsøk. Her prøver de blant annet å skaffe medfølelse i en trist situasjon uten å lykkes. En av motstandsmennene, Arne, blir skutt og drept under aksjonen. Tidligere i filmen har vi fått vite at hans kone venter barn. Dette skal da skaffe medfølelse hos seeren, men som sagt føler vi filmen igjen ikke lykkes spesielt med dette. Grunnen til dette er at vi så vidt blir introdusert til karakterene. Det blir vanskelig å skjønne helt hvem som er hvem av bi-karakterene, og en situasjon som skal treffe seeren blir raskt oversett.
Etter å ha sett både serien og filmen mener vi at serien er langt mer spennende og innholdsrik enn filmen. Filmen er lang dratt og blir gjort langt mindre spennende enn hva den kunne ha vert. Virkeligheten var intens og spennende og dette får de bedre frem i serien, hvor de fokuserer mer på virkelige hendelser og action enn filmen som bærer større preg av fiksjon og drama. Vi føler altså at for dagens publikum kan serien bli funnet interessant av de fleste, mens derimot filmen blir mer forbeholdt spesielt interesserte.
Du kan lese mer om tungtvannaksjonen her!
